Både denne og forrige uke skulle jeg på besøk til omsorgssentre i en nærliggende kommune. Denne turen var planlagt allerede på nyåret 2020, men ble forsøvet en gang på grunn av den pågående Covid19 pandemien. Det ble utsatt forrige uke, men denne uken ville sannsyneligvis gå som normalt, da omsorgssentrene åpnet opp igjen for besøkende. Jeg gledet meg, forberedte meg, pakket utstyr i går kveld, og i dag tidlig stelte jeg meg for å møte publikummet som absolutt trenger besøk og en hyggelig time med litt kulturell næring.
Men akkurat i det leppestiften var på plass, kom beskjeden om avlysning.
Jeg skriver om dette nå. Ikke for å klandre, men for å vise hvor vanskelig hverdagen er nå, for oss utøvende kunstnere. Vi har så lyst til å gjøre dagene litt bedre for alle dere som opplever savn og ensomhet. Et hvert oppdrag - lite eller stort - blir derfor mottatt av oss med åpne armer.
Vi er rett og slett sulteforet på manglende oppdrag.
Jeg er begymret for hele kulturbransjen. Skuespillerne, danserne, og musikerne rundt om i vårt langstrakte land. De selvstendig næringsdrivende aktørene, eller de små kompaniene.
Kommer pandemien til å legge næringen død for oss?
Er det en fremtid for oss, etter dette?
Jeg var sterk og entusiastisk i våres. Dette klarer vi! Dette går over!
I september fikk jeg oppdrag, og var i storform. Endelig i gang igjen!
Men nå? Tåken har lagt seg utover jordene, og kulden siver inn i huset. Jobbene blir avlyst, og det betyr inntektstap. Jeg klarer meg. Jeg er en voksen dame med lite gjeld. Og jeg har planer for 2022, og kan jobbe med det prosjektet. Men hvordan går det med de unge skuespillerne våre? De nyutdannete som enda ikke er etablert, som sitter med store lån fra utdanning? Hvordan går det?
De store teatrene i de store byene våre, vil selvsagt klare seg. De har ordninger og stønader for tapte inntekter, men Norge har arbeidet målrettet for at kunstnere skulle etablere seg på mindre steder. Både gjennom kunstner-residenser og kommunale, interkommunale og fylkeskommunale prosjektstøtte-ordninger. At det bor kunstnere rundt om i Norge er en stor ressurs for lokalsamfunnet. Og slik har det vært uttalt, og mange av oss har forlatt storbyene fordi det finnes et levebrød for kunst i distriktene.
Jeg vet dette. Jeg har holdt på med teatervirksomhet i 27 år på Toten.
Men nå?
Fremtiden er dyster. Spesielt for de unge og de eldste.
Vi trenger jobber og vi trenger publikum. Og dere kjære lesere - dere trenger opplevelser.
Ta vare på hverandre! Stay safe!
La oss håpe på bedre muligheter i 2021.
Comments